Thor Pedersen. Om Liv og losing på Hvasser

with Ingen kommentarer

Intervjuet av Fredrik Lange-Nielsen

Oslofjorden. Los ombord. 1954. Kilde Norsk Folkemuseum

Han møter oss ute i gården som seg hør og bør for en gammel los og loser oss inn. Fruen og jeg har tatt turen til Hvasser en våt novemberkveld. Thor Pedersen hører til på Hvasser. Han er født og oppvokst der og har aldri bodd noe annet sted. Han var los i 30 år, akkurat som faren, farfaren og morfaren. Men det begynner å bli lenge siden. Nå har han ikke loset på 17 år. Thor er Frithjofvenn. Han har blå genser med Losskøyta Frithjof Il på brystet. Vi befinner oss i et byggefelt med store moderne boliger. Thors enetasjes hus ligger lavt i terrenget en kort spasertur fra loshavna i Sandøsund. Han kunne sitte hjemme på vakt og bare gå bort til skøyta når han fikk en båt å lose, forteller han.

Vi tar plass i sofaen, mens Thor henter kaffe. Han setter seg i en høy skinnstol ved stuebordet og vi prøve å finne ut hvor lenge det var siden jeg hadde vært på besøk sist.

«Det er mange loser som har hett Pedersen», begynner jeg. Jeg husker Per Pedersen som var med på et møte i venneforeningen vinteren 1985. Han var med ut og seilt Frithjof også. «Det var Peder onkelen min, men han ble kalt for Per», forklarer Thor. «Faren min Paul Birger var også los. Det samme var også to av fars andre brødre, Even og Thore. Bestefar som også var los og hette Peder avlet ikke bare fire loser. Da de hadde fått det tolvte barnet sa doktoren at det var best de ikke fikk flere barn. Da får jeg flytte ut i grisebingen svarte Peder.

Men det varte ikke så lenge før nr. 13 var på vei og doktoren måtte komme utover igjen. «Det var ikke lenge han Pedersen var i grisebingen» slo doktoren fast.

To av brødrene til farfar var også loser, Albert og Hans Jørgen. Albert var medeier i Frithjof sammen med Severin Andreassen og Markus Olsen frem til 1938. Sønnene til Hans Jørgen, Finn, Harald og Anton, ble også loser. I tilegg til Pedersenlosene var morfar los. » Thor reiser seg og kommer tilbake med to flotte bøker av Einar Chr. Erlingsen om losene på Hvasser. De kan anbefales. Interesserte kan henvende seg til Hvasser og Brøtsø Historieforening. Thor er den siste losen i sin familie. I dag er det ingen av de aktive losene som er vokst opp på Hvasser.

Så ditt yrkesvalg var staket ut fra du ble født det da? — Nei, far sa jeg måtte ikke finne på bli los. Det var så kaldt og fælt. Han hadde nok frosset mye ute på feltet i de gamle seilskøytene. Men det ble annerledes ifra 1949 da den nye losskøyta «Hvasser»og etterhvert «Hvaler» og «Færder» erstattet Frithjof og de andre gamle skøytene. De var 68 fot, med salong og lugarer, var varme og utstyrt med skinnstoler, vannklosett og varme i styrehuset»,

Thor hørte på faren og ville heller bli bonde, da han var gutt. Men han hadde ingen gård, så han utdannet seg i flyvåpenet til skrogspesialist. Vel ferdig med utdannelsen fant Thor ut at han ville bli los likevel og tok hyre som dekksgutt. For å kunne bli los måtte han gå gradenes Først tre års fartstid som vanlig sjømann før han kunne komme inn på styrmannskolen. Etter den siste båten traff han sin kone Berit, som nå er kommet inn i stuen og deltar i samtalen.

Styrmannsskolen ble tatt i to trinn . Det var først ett år på 2. styrmannskolen. Så ett år på 1. styrmannskolen. Deretter seilte Thor ett år som styrmann. «Så tok jeg skipperskolen», forsetter han, «og seilte deretter to år som l.styrmann og et år som overstyrmann for å få skippersertifikatet. Det måtte jeg ha for å bli los». Til slutt fikk Thor plass på en av losskøytene som aspirant. Så fulgte et års opplæring i losing på området Kragerø til Oslo og Svenskegrensen.Thor pugget kart, deltok på farvannsbefaring og lærte praksisen av loser på jobb. Da Thor var 33 år, gikk han opp til los eksamen med losene Øyvind Olsen og Egil Jahre som sensorer. Første fikk han sommerjobb som los i Stavern. Siden jobbet han tre år i Langesund før det ble en ledig losstilling på Hvasser i 1971.

«Jeg er heldig som hadde en jobb som også ble hobbyen min. I sommerferien kunne vi ta turen med egen båt til småhavner som Sandvika i Bærum bare for å kunne utforske farvann som jeg hadde lært om til loseksamen, men aldri fikk losoppdrag til», forteller Thor. «Det hendte til og med at Thor tok frem loddeline og loddet dybden av ren nyskjerrighet», smiler Berit.

«Loshavna på Hvasser var en stor arbeidsplass da jeg begynte» fortsetter Thor. Losene lå ikke lenger ute på feltet og ventet på båt. Den praksisen ble avviklet i 1965. Nå lå de på land i loshuset når de var på vakt. På et tidspunkt var vi 32 loser og syv på kontoret, seks losformidlere, samt en renholder. Halvparten var på vakt av gangen. Vi hadde 7 dager på og 7 dager av pluss at vi hadde sju dager tilgjengelighet hjemme da vi kunne kalles inn ved behov. Det var en fin tid. Vi hadde et godt kollegialt miljø. Når losene var mye sammen, delte de historier og erfaringer og lært mye av hverandre. Vi visste omtrent når vi skulle ut på oppdrag for vi gikk alltid ut i samme rekkefølge. Selv hadde jeg så kort vei til losskøyta at jeg bodde mest hjemme når jeg var på vakt. Nå sitter alle loser på vakt hjemme og venter på telefon fra losformidleren i god tid før båten kommer. Da er det bare å sette seg i bilen og kjøre ut til losskøyta i Sandøsund. Ingen av dem bor her. Alt blir gradvis mer effektivisert.

Til å begynne med loset vi bare inn fjorden – ofte til Oslo, og så måtte vi reise hjem med tog og buss. Vi fikk gode reisepenger. Men reisinga det ble det mindre av. Etter hvert måtte vi lose begge veier. Det var så uvant at vi måtte stå med ryggen imot på vei utover», spøker Thor.

Jeg dreier temaet til barndommen på Hvasser. «Hvordan var det å vokse opp her ute? Thor syntes det var fint å vokse opp på Hvasser. Han var fem år da krigen kom, men de merket ikke stort til tyskerne der ute. Ungene gikk på skolen på Hvasser annenhver dag, så det var mye fritid. «l min klasse var vi bare 5», forteller han «men i den neste klassen var de 20. Det var bare fire klasser på skolen, med to aldertrinn i hver klasse, mens første gikk alene.

Vi var ute bestandig og kjedet oss aldri. Vi lekte mye cowboy og indianer og bygde hytter. Vi var to gjenger, Østbygdingene på den ene siden av øya og Vestbygdingene på den andre. Vi kappseilte med lekebåter. Far hadde bygd båt til meg. «Hva med leking på isflak», spurte jeg og mintes min egen oppvekst ved vannet i Bærum. Det hendte vel, men vi fikk ikke lov. Isen kunne plutselig løsne og drive til havs. Jeg var redd for isen. «Hadde dere egne båter som gutter» spurte jeg? «Nei, svarer Thor det var ikke vanlig, men det hendte vi fikk låne en dorris. — Dory?», spør jeg. «Nei det er en liten flatbunnet båt», forklarer Thor.

«Hvordan var ungdomslivet her ute», spør jeg. «Hadde dere bygdefester?» «Nei, det var nok mer i mine foreldres tid. Vi tok snekka inn til Havna Hotell eller gamle Ormelet Pensjonat for å danse og more oss. Ellers hadde vi hjemme-alene-fester. Hvasser var ganske moderne, tror jeg. Vi var kanskje påvirket av sommergjestene. Sommeren var høysesong for romantikk, og det var badegjestene vi fløy etter, både guttene og jentene. Det var ikke helt uvanlig at sommergjester fant seg mann på Hvasser og ble der. Berit, en ung dame fra Oslo den gangen ble Thors kone og mor til to Hvasserjenter med portrettbilder på veggen. De bor på Hvasser og Arendal med egne familier.

Hvasser var blant annet moderne ved å være tidlig ute med likestilling på en måte. Ettersom mange av mennene tilbrakte mye tid på sjøen, ble kvinnene hjemme sterke og selvhjulpne og krevde sin plass. Berit synes det var fint å komme til Hvasser. «Det var stor gjestfrihet» forteller hun, «hvis det var lys i vinduene, kunne man gå på besøk».

«Folk her ute har vært relativt velstående»‘ forteller Thor. Vi har ikke hatt mye fattgidom. Vi var sjøfolk, loser og håndtverkere. Noe industri har vi hatt som for eksempel rekefabrikken som var i drift helt til omkring 1980 og noen steinbrudd har det vært. Men etter hvert måtte stein kjøres til Larvik for å skipes ut og da ble det nok ulønnsomt. Den gamle Vrengenbroa var for svak til de tunge lassene.

Det var to store losfamilier her i tilegg til min, Aarø og Evensen/Erlingsen.»BIe det noen form for familierivalisering av det?» spør jeg. «Nei, vi var ikke opptatt av det», svarer Thor. De var jo om bord i de samme skøytene og gikk de samme vaktene. Jeg forstår at familietilknytning i liten grad påvirket omgangskrets eller behandling av hverandre.

«Foreningslivet på Hvasser»? Thor og Berit ser på hverandre og smiler. «De strenge og hellige har alltid satt sitt preg på Hvasser. Det har vært mye kristne foreninger, misjonsfolk og avholdsfolk som har passet på moralen vår», forteller de. Vi aner at det hyggelige ekteparet har mer på hjertet enn det er klokt å fortelle til en hobbyjournalist. Det kan vi leve med.

Redaktøren vil trolig synes artikkelen er lang nok uansett. Klokka nærmer seg 22 og turen til Larvik tar tid. Vi takker for oss. Thor blir med ut og vinker oss inn i en svart novembernatt.

Historieforeningen 2014.