Måke og hval på menyen under andre verdenskrig

with Ingen kommentarer

Naturen ble en viktig matkilde. Guttungene fanget trost og «sidensvans» i snarer, men det skulle uhorvelig mange av disse småfuglene til før en familie kunne mettes. Da var det til gjengjeld et festmåltid, mange snakker den dag i dag om den fantastiske sausen man fikk av disse fuglene. Måkeegg inngikk også i mange menyer om våren, og om høsten ble det sanket nyper og slåper og – spesielt på Sandø – nøtter.

HVALFANGST: Det ble hvalkjøtt på menyen i mange Hvasser-hjem da Sigurd Erlingsen kom over denne hvalen som hadde gått seg fast på grunna i Kilen. På bildet ser vi (fra venstre) Olav Stein, Agnes Andersen, Ludvig Marthinsen, Sigurd Erlingsen (delvis skjult), Johan Andreassen og Erik Reiss-Jacobsen. (Kilde: Arne Andersen)

På Vasskalven var det store mengder med hare, og blant andre brødrene Erlingsen i Holmen rodde ofte dit på harejakt. Men de måtte passe seg for å bli observert, selv om de hadde skytevåpen så var disse naturligvis strengt forbudt. Det begrenset naturlig nok også mulighetene for å drive jakt på ender, ærfugl og alke, selv om også dette forekom. Eimar Erlingsen har fortalt at han engang sågar skjøt en måke med tanke på matauk, men da han begynte å ribbe fuglen og fikk se at den var full av lus ombestemte han seg. 

Hans bror Sigurd gjorde høsten 1940 et skikkelig lykkefunn på Kilen, da han kom over en seihval som hadde gått seg fast på grunt vann. Det var tidlig om morgenen, og Sigurd var på vei til en malerjobb. Istedet løp han til Ludvig Marthinsen etter hjelp. De fikk avlivet hvalen ved hjelp av ljå og tauet den inn til Skjeppaskjær. Kjøttet ble solgt ved Gjertseberget i Kilen. Folk strømmet til fra fjern og nær og ruslet fornøyde hjem igjen med det de kunne bære av hvalkjøtt. Spekket ble solgt til tranfabrikken på Kjøpmannskjær og omgjort til såpe. Snart var det bare bena tilbake av hvalen. 

Noen ganger kom det også en småhvalfanger inn til Sandøsund, da var det fest i Hvassers hjem.

Men det var først og fremst fisken som gjorde at ingen av våre kilder kan fortelle om direkte sult. Kjedelig, ensformig og ofte lite appetittvekkende kost javel, men mat manglet man aldri. Fiskeflåten fortsatte å anløpe havna i Sandesund som før, og de fleste hadde dessuten en pram eller annen robåt som gjorde at de kunne ta turen utpå og komme hjem med middagsmat til familien. Om vinteren var isfiske en vanlig form for matauk.

Kilde: Utdrag fra Historieforeningens bok, Einar Chr. Erlingsen og Kari Sundsåsen: «Øyboere i krig» 2007